fbpx

Mer om meg

 

Vokste opp på Jølster i Sogn og Fjordane, sammen med mor, stefar, to yngre halvsøstre, og besteforeldre tett på. Bodde på gård med sauer og katter og hund. Flyttet til Oslo som 16 åring. Jeg ville synge og jobbe på teater. Gikk på Folkehøgskole, dramalinje. Og jobbet etter hvert med teater, og jeg sang – overalt. Jeg møtte igjen min biologiske far da jeg var 18 år. og flyttet mye rundt om i byen. 14 ganger på 2 år f.eks.

Giftet meg og fikk barn tidlig i 20 årene. En gutt og en jente. Vi bodde i blokk på Manglerud, en drabantby i Oslo. Jeg var hjemme og var sammen med ungene i 3 år. Etter hvert fikk jeg lørdagsjobb i skobutikk. Ble skilt og jobbet mer i skobutikken. Ble samboer og bonusmor. Flyttet til hus og hage. Og begynte å jobbe med barn i barnehage, som støtteassistent. Startet som skoleassistent og jobbet på SFO. Og så startet jeg opp med deltidsutdannelse for å bli barnehagelærer.

Og derfra til dags dato har jeg gått på skole og studert,nesten hvert år.

Jeg har altså vært gift og samboer, og har fra 2008 vært kjæreste med Kjetil. Han har barn og jeg har barn, så vi valgte å bo hver for oss de første årene. Men, da han fikk prostatakreft i 2013, ble det for komplisert og utrygt å leve hverdagene på hvert vårt sted. Så jeg flyttet fra barna og inn til han.

Nå er vi gift og bor her i hus og hage. Alle barna våre er voksne og lever sine liv med jobb eller studier. Og jeg har blitt farmor til to nydelige jenter. Jeg har gamle foreldre og tenker jeg er for lite sammen med dem.

Etter snart 40 år i Oslo har jeg innsett at jeg er og blir en bybonde. Jeg kjenner ofte på stemningen fra hjembygda i meg. Og selv om jeg er urban og liker byen med alle sine muligheter, lengter jeg til lydene og luktene som følger med årstidene hjemme på Vestlandet.

Hvorfor deler jeg dette?

Fordi det er en skisse over levd liv. Vi kan alle skisse opp livet, og fortelle med enkelhet.

Det står lite om smerte, sorg, stolthet og lykke. Og det er der mestringer, læringen, veksten og endringen ligger. Livet er alltid i endring.

Du vet det er slik et liv er. Du vet at livet kan føles på kroppen, ikke sant?

Når du leser min historie, kan det være situasjoner fra ditt liv du blir minnet på, eller ikke. Men, om vi snakker sammen en gang og jeg forteller mer om følelsen av livet jeg har levd, vil det kanskje være mer eller andre ting som røres i deg.

Vi trenger å dele våre historier med hverandre, og få øye på læringen.

"Vi er unike vesener som har en plass å fylle den tiden vi lever her på jorden"